Lappen og kløning

Lappen kommer jeg aldri til å klare. Jeg er miljøverner, lappen trenger jeg ikke. Jeg har ikke råd, så det er ikke noe poeng å tenke på det en gang. De fleste unnskyldninger, eller forklaringer har jeg brukt så lenge jeg har vært gammel nok til å kunne ta lappen. Sannheten er at jeg tenkte dette var noe jeg aldri kunne klare. De som kjenner meg litt vet at jeg har problemer med motorikk. Jeg kan se en ball komme susende mot meg og tenke at den må jeg gripe, men reagerer for langsomt. Å hoppe svingtau på barneskolen var nederlag på nederlag, enten fordi ungene nådeløst karakteriserte mine ferdigheter som elendige, eller de rett og slett ikke lot meg være med. 

Som voksen er dette noe jeg kan leve ok med. Jeg er snublefot på tur, Bambi på isen, og den som må ha en del innabords før hun entrer dansegulvet. Men å leve som kløne går fint, om man aksepterer at det er det man er, og omfavner det.  

Så var det lappen da. Jeg gikk noen runder med meg selv og fant ut at automatgir var det beste for meg. Det tok litt tid, og var forbundet med en del skam, men det handler om hva som funker for meg. Så var det kjøringen.  Den gikk bedre enn jeg hadde trodd. Men det hender at venstre blir høyre og høyre blir venstre. At jeg roter med skilt og rundkjøringer er et kapittel for seg. Men det går framover. Så om ikke noe annet lærer jeg at det jeg tror jeg ikke kan, kan jeg kanskje likevel. Utenom dette har jeg lært dette om meg selv i denne perioden:

  1. Det er mulig å bli stressa, få panikk og likevel gjøre ting rett.
  2. Det er ikke så farlig å kjøre feil, men selv en uten retningssans kan lære å navigere sånn noenlunde.
  3. Elever kan få en selvtillitsboost av å oppdage at læreren er elendig i noe de gode i.
  4. Du blir mer konsentrert, og bevisst på hvordan du lærer.
  5. Du blir en føljetong i vennegjengen og blant kollegaer (Har du kjørt opp nå?).

 

Jeg har tatt det rykk og napp, men jeg håper det nærmer seg nå. Når det gjelder de andre tingene så skal jeg ta tak i dem etterhvert.