Feil og prosesser.

Jeg kjenner en del mennesker som sier de er livredde for å gjøre feil. De bruker mye tid og energi på å unngå disse feilene. Ofte er de veldig organiserte. Du kan stole på dem. De sjekker og dobbeltsjekker at alt er rett, og de må (i alle fall slik jeg oppfatter det) sjelden eller aldri beklage tabber. De er og ganske slitne, fordi de hele tiden ser for seg katastrofer. Akkurat det kan jeg kjenne meg igjen i. Å oppdage at man har gjort en stor feil kan by på mange ubehageligheter. Som at noen ikke stoler på deg, blir sint, eller at du i verste fall ødelegger for andre. Det er aldri gøy.

Men å gjøre feil er noe vi alle gjør, noe som er et trekk ved å være menneske. Du kan ikke lære noe uten å av og til gjøre feil. Jeg husker godt tiden da jeg skrev masteroppgave. Jeg hadde fått en fantastisk tilbakemelding fra veilederen min på ett av kapitlene, og full av selvtillit gikk jeg løs på resten. Optimistisk som få leverte jeg utkast og ventet på dommen. Svaret ble dette: Du er ikke klar til å levere, dette holder ikke mål. Jeg hadde skrevet en tekst full av skrivefeil, med ufullstendige setninger og lite vitenskapelige formuleringer.

Jeg husker at jeg der og da ville gi opp alt. At jeg følte jeg overhodet ikke passet til å ta mastergrad. Alle de andre på studiet gjorde det så fantastisk bra, i alle fall i mitt hode. Det som skjedde videre var at jeg hadde en fin samtale med min far. Han har skrevet noen bøker, og visste selv hvordan det er å føle at man ikke kommer videre, og å få tilbakemelding på at det man gjør ikke er godt nok. Du har kanskje jobbet lenge, og langt mye tid og krefter i det du gjør, men det er ikke godt nok.

Historien min ender godt. Jeg leverte og fikk strålende karakterer. På muntlig klarte jeg å snakke meg opp en karakter.

Både i arbeidslivet, med vennskap etc. har jeg gjort feil. Det er aldri kjekt. Enkelte ganger faller jeg tilbake til gamle synder, som å ikke legge meg tidlig nok, mase for mye på folk, avbryte også videre. Andre ting prøver jeg å ta tak i og jobbe mer med.

De som er redde for å gjøre feil har min fulle sympati. Jeg hater også situasjoner der jeg har gjort tabben og må rette den opp. Jeg vil likevel påstå at jeg ikke er så redd for det. Kanskje fordi jeg ikke er redd for å se meg selv som en som hele tiden må lære, at det er mer enn nok feil man kan gjøre, og at det viktigste er hvordan man takler det etterpå.

Ingen unger som lærer å gå gir opp etter det første fallet. Barn skravler i vei og kan gjerne si “jeg gådde” og “jeg blidde”, uten at det hindrer dem i å fortsette å prate. Så når begynner vi egentlig å mene at vi ikke kan få prøve ut ting i verden? Når får vi mennesker for oss at alt vi gjør skal være riktig? Min strategi de gangene jeg har gjort noe feil pleier å være dette:

Bli ekstremt fortvilet og finne en god venn, eller et nært familiemedlem å snakke med. I denne fasten griner jeg lett, og føler meg generelt på bånn.

Deretter er det å ordne i tankene. Finne ut hva jeg kan gjøre anderledes. Prøve å finne gode løsninger videre, og innse at jeg ikke kan forutsi alle ting. I denne fasen er også venner uvurderlige som et kompass, hva stemmer og hva stemmer ikke?

TIl slutt er det å innse at jeg har gjort tabben, eventuelt unnskylde til dem det gjelder, og gå videre. Jeg vet jeg må bli flinkere til å forebygge, men det som så mye annet jobber jeg med hver dag.