Introverte nøkkelbarn

Du er egentlig introvert sa min gode og nære venninne en dag. Da falt noe på plass. For jeg var den som alltid følte meg litt tom etter å ha vært på fester og konserter . Som rett som det var ikke ville være sosial flere dager på rad. Jeg var den ungen som i familieselskap fant en bok og satt og leste. Som egentlig ikke syns det var så fryktelig fælt å være nøkkelbarn ( noen nesten alle barn var på 80-tallet). Å være hjemme alene noen timer var helt ok. Den gangen snakket man ikke så mye om introverte og ekstroverte. Idealet var å være utadvendt og sosial. Du kan ikke mure deg inne sa de. Jeg syns de maste, at de ikke forsto. Men kanskje hjalp det meg og. For den introverte ganske sære kunne lett blitt enda særere, en slags eremitt.

Da venninnen min sa at “du er egentlig introvert” hadde jeg betraktet meg selv som ekstrovert i mange år. Jeg er jo ikke redd for å snakke, og er slettes ikke den som holder kjeft i forsamlinger. Men jeg føler meg alltid litt dum når jeg må smalltalke. Jeg er langt utenfor komfortsonen min når jeg møter noen jeg ikke har sett på en stund. Mine lyddempende øreklokker er et must på jobb.

I boken Quiet av Susan Cain skriver hun om hvordan idealet er å være ekstrovert. Likevel er det flere kjente personer som kaller seg introverte. Mange idéer ble ikke til ved idémyldring i sosiale settinger.Gode idéer kan og komme når man sitter, løper eller går alene. Både Charles Darwin og Madame Curie skal ha vært introverte.

Cains Ted talk er absolutt verd å få med seg:

Se den her

En annen jeg kjenner sa det slik: Det handler om hvordan du fyller opp kontoen din. Altså kontoen som gjør at du kan være deg. Noen fyller den opp med fest, venner, og ulike sosiale settinger. Andre trenger tiden foran TV, bak en bok, under et teppe, på tur , alene , noen ganger.