Et bit av gangen og andre prosesser.

Det er alltid en vei før du er på toppen av fjellet, med melkesyre i beina. Flere ganger da du tenker at denne eksamen klarer jeg ikke. Muskler du ikke visste du hadde, når du skal bli i bedre form. Følelser av mestring, men også nederlag. Alt er prosesser.

Dette blogginnlegget skriver jeg med mobilen mens jeg ligger på sofaen. Det er mulig å gjøre, og trenger ikke å ha noe å si for innholdet. Like lite som vi vet hvor langt eller kort tid en forfatter eller komponist har brukt på en sang, en roman eller en film. Vi ser produktet, men ikke prosessen. Freddy Mercury skal ha diktet “Somebody to love” i badekaret. Sagt på en annen måte, det var ikke en sang han brukte lang tid på å lage. Men andre jobber i flere år med samme tekst, uten at det nødvendigvis blir en hit av det.

En av de tingene jeg skulle ønske vi gjorde tydelig for hverandre er at alt er prosesser. For å bli god på noe må du øve mye. Det er ikke alltid lystbetont. Faktisk er det ganske lite lystbetont mange ganger. Jeg snakker av erfaring. Som den gangen jeg som elleveåring måtte øve fiolin og frustrert slo buen mot taustigen jeg hadde på rommet mitt. Buer tåler ikke slag mot taustiger, og fiolinbuer er dyre. Nå er heldigvis ikke alle så hissige som meg eller like destruktive.

Jeg har alltid beundret de som lærer seg nye ting grundig. De som står i det, øver og øver og blir bedre og bedre. Jeg mister fort interessen og er for utålmodig. Men i det siste har jeg tenkt litt annerledes på det. Jeg tenker ikke så mye på målet men mer på prosessen. Jeg setter av litt tid til å øve på noe ute å tenke på målet jeg skal nå. Å ikke tenke på målet i det hele tatt har hjulpet meg. For når du er på toppen av fjellet var det vel turen opp som var viktig? Jeg husker at en gammel klassevenninne fortalte meg at hun av og til gikk fra busstopp til busstopp om det var lenge til bussen kom. “En gang gikk jeg helt hjem på denne måten” sa hun. En bit av gangen, et skritt av gangen.

Eller vi kan si det med en sang