Barna i Skaramangas

 

For tiden jobber jeg som frivillig eller “dråpe” for “dråpen i havet” i flyktningeleiren Skaramangas i Athen. Her skal jeg være i to uker.

 

Jeg kunne skrevet mye om å jobbe i flyktningeleir. Om damene på sewing room som småprater mens symaskinene durer, og det lages flotte plagg til et potensielt nytt liv i et annet land. Hvordan flyktningene bor i containere som sett utenifra ser nitriste og trange ut, men at selv i slike omgivelser klarer noen å dyrke planter, og lager små grønne gater. 

Hvordan noen av flyktningene har laget seg små “gatekjøkken” der man får nydelig falaffel og hummus for en billig penge. Alt dette er en del av Skaramangas flyktningeleir, en leir litt utenfor Athen med over 3000 flyktninger.

Jeg vil skrive om barna. Barna har ikke så mange hemninger fortalte de meg første dagen. Det kan stemme. Første dagen overrumples jeg av en jente som kaster armene rundt livet mitt. En liten gutt smiler og strekker armene opp mot meg, senere blir det flere omfavnelser, flere barn som flokker seg rundt meg og andre frivillige. En gutt insisterer på å bli kalt “Spiderman”, og flere av barna er kledd i supermann-t-skjorter. Hi, supergirl, sier jeg til en jente, og hun smiler.  For dem er vi “my friend” eller “my teacher”. Barna i flyktningeleirer kan til forveksling minne om barn overalt i verden, noe de jo faktisk er. Det er egentlig tilfeldig at de fikk dårligere odds enn oss i Norge. Disse barna kan komme med lange klagende “pleeaase” eller korte og bestemte “no” når de ikke får det som de vil. En av jentene sier bestemt til meg når hun ikke får det som hun vil “not my friend”. 

 

De elsker å danse etter youtubevideoer, spille basketball, fotball, hoppe tau og brette papirfly, En gutt sitter sammen med noen jenter og leker med barbiedukker. Han rekker en Ken-dukke mot meg: “This is me growing up” sier han, og smiler lurt. En annen gutt vil bli politi som stor. Disse barna kan fryde seg over mange ting. Som den dagen det lyner og tordner, og regnet øser ned. Da blir en ny aktivitet å løpe rundt en stor bygning så regnet eller lynet ikke tar oss. Barna kommer med latter og gledeshyl hver gang vi løper til et nytt hjørne av bygningen. Leiren oversvømmes av vann, og en liten gutt har tatt på seg svømmeføtter og plasker rundt i søledammene. 

Barn er utrolig når det gjelder å finne ting å leke med, Disse barna er antakeligvis tidligere båtflyktninger, de har dratt fra krig og fare, til en framtid som kan være svært usikker. I serien “Flukt” med Leo Ajkic er det en episode hvor han er med og tar i mot  båtflyktninger. En av scenene viser hvordan barna kort tid etter de har kommet i land, fått tørre klær og mat løper rundt, ler og leker. Som Leo sier, man må bare elske barn.