All posts by aashildodeen

Barna i Skaramangas

 

For tiden jobber jeg som frivillig eller “dråpe” for “dråpen i havet” i flyktningeleiren Skaramangas i Athen. Her skal jeg være i to uker.

 

Jeg kunne skrevet mye om å jobbe i flyktningeleir. Om damene på sewing room som småprater mens symaskinene durer, og det lages flotte plagg til et potensielt nytt liv i et annet land. Hvordan flyktningene bor i containere som sett utenifra ser nitriste og trange ut, men at selv i slike omgivelser klarer noen å dyrke planter, og lager små grønne gater. 

Hvordan noen av flyktningene har laget seg små “gatekjøkken” der man får nydelig falaffel og hummus for en billig penge. Alt dette er en del av Skaramangas flyktningeleir, en leir litt utenfor Athen med over 3000 flyktninger.

Jeg vil skrive om barna. Barna har ikke så mange hemninger fortalte de meg første dagen. Det kan stemme. Første dagen overrumples jeg av en jente som kaster armene rundt livet mitt. En liten gutt smiler og strekker armene opp mot meg, senere blir det flere omfavnelser, flere barn som flokker seg rundt meg og andre frivillige. En gutt insisterer på å bli kalt “Spiderman”, og flere av barna er kledd i supermann-t-skjorter. Hi, supergirl, sier jeg til en jente, og hun smiler.  For dem er vi “my friend” eller “my teacher”. Barna i flyktningeleirer kan til forveksling minne om barn overalt i verden, noe de jo faktisk er. Det er egentlig tilfeldig at de fikk dårligere odds enn oss i Norge. Disse barna kan komme med lange klagende “pleeaase” eller korte og bestemte “no” når de ikke får det som de vil. En av jentene sier bestemt til meg når hun ikke får det som hun vil “not my friend”. 

 

De elsker å danse etter youtubevideoer, spille basketball, fotball, hoppe tau og brette papirfly, En gutt sitter sammen med noen jenter og leker med barbiedukker. Han rekker en Ken-dukke mot meg: “This is me growing up” sier han, og smiler lurt. En annen gutt vil bli politi som stor. Disse barna kan fryde seg over mange ting. Som den dagen det lyner og tordner, og regnet øser ned. Da blir en ny aktivitet å løpe rundt en stor bygning så regnet eller lynet ikke tar oss. Barna kommer med latter og gledeshyl hver gang vi løper til et nytt hjørne av bygningen. Leiren oversvømmes av vann, og en liten gutt har tatt på seg svømmeføtter og plasker rundt i søledammene. 

Barn er utrolig når det gjelder å finne ting å leke med, Disse barna er antakeligvis tidligere båtflyktninger, de har dratt fra krig og fare, til en framtid som kan være svært usikker. I serien “Flukt” med Leo Ajkic er det en episode hvor han er med og tar i mot  båtflyktninger. En av scenene viser hvordan barna kort tid etter de har kommet i land, fått tørre klær og mat løper rundt, ler og leker. Som Leo sier, man må bare elske barn.

Røtter og venner

Jeg var nitten år og hadde bestemt meg for å dra til nord-Norge på folkehøgskole et år.
Vi sto på flyplassen og plutselig begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke ville dette. Men fordi jeg skulle så langt vekk. Hele familien var med meg, og mamma grep tak i meg, snudde meg rundt og jeg så at hun og gråt.Et år senere skulle vi avslutte folkehøgskoleåret. Da grein flere. Til og med inspektøren hadde tykk stemme den dagen. Men jeg gråt ikke. Selv om jeg syns det var trist, et oppbrudd. Jeg skulle ikke lenger gå ut med S. Eller bli spandert øl på av O. Jeg skulle ikke lenger snakke og noen ganger spille med H. Vi skulle ikke lenger ha skrivegrupper der vi delte tekster med hverandre, og hvor vi noen ganger bare endte opp med å skjære grimaser og konkurrere om hvem som hadde den verste grimasen.

Så kom jeg tilbake til Bergen og ble der et år. Et år der de nærmeste vennene mine hadde flyttet. Jeg ønsket å flytte jeg også. Så jeg dro til Trondheim. Det tar tid å kalle noen venner. Først er de bekjente, noe med kjemi sier de. Som F som jeg ble godt kjent med etter at hun hadde lånt penger av meg på en orkesterøving. Eller S som gikk gjennom så mye i løpet av den tiden jeg bodde i Trondheim. Eller R som ble min kinovenn og L som kanskje så mest til meg, og som måtte tåle å se flere slitsomme sider av meg.

Nå bor de ulike steder. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn maskin de har på enkelte science fiction serier. En sånn som kan «beame» folk, teleportere heter det visst. At vi kunne reist til hverandre med lysets hastighet. Godt det finnes nettmedium, og ikke minst telefon.

Senere begynte jeg å jobbe først det ene stedet, så det andre, og ble kjent og gode venner med A.B, C og G. Jeg opplevde hvordan de tok i mot meg som ny, nervøs og innerst inne ganske redd lærer. Jeg begynte i kor og fikk enda flere venner. V som er aktiv politisk, A som en gang ordnet med julepresanger til flyktningene på mottaket, og G som når jeg trengte å trene på å gå mer i terreng tok meg med på tur til Støylen sin. Jeg har fremdeles mange gode kollegaer. Noen blir senere venner, og uansett, setter jeg uendelig pris på alle som er der. Dere som hører på meg, kjører meg hit og dit, deler av deres liv, og lar meg få del i deres liv.

Noen snakker om røtter, tilhørighet, om å passe inn. Jeg får alltid den følelsen av å ikke helt høre til. Det handler ikke om folk rundt meg. De gjør så godt de kan. Det handler kanskje om at jeg ikke helt kan forankre meg, slå rot, bli. For meg handler det ikke om stedet, men om jeg kan finne venner, eller potensielle venner. Det er de og familien som holder meg fast, forankrer meg. De gir meg i hvert fall en liten følelse av forankring.

Et bit av gangen og andre prosesser.

Det er alltid en vei før du er på toppen av fjellet, med melkesyre i beina. Flere ganger da du tenker at denne eksamen klarer jeg ikke. Muskler du ikke visste du hadde, når du skal bli i bedre form. Følelser av mestring, men også nederlag. Alt er prosesser.

Dette blogginnlegget skriver jeg med mobilen mens jeg ligger på sofaen. Det er mulig å gjøre, og trenger ikke å ha noe å si for innholdet. Like lite som vi vet hvor langt eller kort tid en forfatter eller komponist har brukt på en sang, en roman eller en film. Vi ser produktet, men ikke prosessen. Freddy Mercury skal ha diktet “Somebody to love” i badekaret. Sagt på en annen måte, det var ikke en sang han brukte lang tid på å lage. Men andre jobber i flere år med samme tekst, uten at det nødvendigvis blir en hit av det.

En av de tingene jeg skulle ønske vi gjorde tydelig for hverandre er at alt er prosesser. For å bli god på noe må du øve mye. Det er ikke alltid lystbetont. Faktisk er det ganske lite lystbetont mange ganger. Jeg snakker av erfaring. Som den gangen jeg som elleveåring måtte øve fiolin og frustrert slo buen mot taustigen jeg hadde på rommet mitt. Buer tåler ikke slag mot taustiger, og fiolinbuer er dyre. Nå er heldigvis ikke alle så hissige som meg eller like destruktive.

Jeg har alltid beundret de som lærer seg nye ting grundig. De som står i det, øver og øver og blir bedre og bedre. Jeg mister fort interessen og er for utålmodig. Men i det siste har jeg tenkt litt annerledes på det. Jeg tenker ikke så mye på målet men mer på prosessen. Jeg setter av litt tid til å øve på noe ute å tenke på målet jeg skal nå. Å ikke tenke på målet i det hele tatt har hjulpet meg. For når du er på toppen av fjellet var det vel turen opp som var viktig? Jeg husker at en gammel klassevenninne fortalte meg at hun av og til gikk fra busstopp til busstopp om det var lenge til bussen kom. “En gang gikk jeg helt hjem på denne måten” sa hun. En bit av gangen, et skritt av gangen.

Eller vi kan si det med en sang

Introverte nøkkelbarn

Du er egentlig introvert sa min gode og nære venninne en dag. Da falt noe på plass. For jeg var den som alltid følte meg litt tom etter å ha vært på fester og konserter . Som rett som det var ikke ville være sosial flere dager på rad. Jeg var den ungen som i familieselskap fant en bok og satt og leste. Som egentlig ikke syns det var så fryktelig fælt å være nøkkelbarn ( noen nesten alle barn var på 80-tallet). Å være hjemme alene noen timer var helt ok. Den gangen snakket man ikke så mye om introverte og ekstroverte. Idealet var å være utadvendt og sosial. Du kan ikke mure deg inne sa de. Jeg syns de maste, at de ikke forsto. Men kanskje hjalp det meg og. For den introverte ganske sære kunne lett blitt enda særere, en slags eremitt.

Da venninnen min sa at “du er egentlig introvert” hadde jeg betraktet meg selv som ekstrovert i mange år. Jeg er jo ikke redd for å snakke, og er slettes ikke den som holder kjeft i forsamlinger. Men jeg føler meg alltid litt dum når jeg må smalltalke. Jeg er langt utenfor komfortsonen min når jeg møter noen jeg ikke har sett på en stund. Mine lyddempende øreklokker er et must på jobb.

I boken Quiet av Susan Cain skriver hun om hvordan idealet er å være ekstrovert. Likevel er det flere kjente personer som kaller seg introverte. Mange idéer ble ikke til ved idémyldring i sosiale settinger.Gode idéer kan og komme når man sitter, løper eller går alene. Både Charles Darwin og Madame Curie skal ha vært introverte.

Cains Ted talk er absolutt verd å få med seg:

Se den her

En annen jeg kjenner sa det slik: Det handler om hvordan du fyller opp kontoen din. Altså kontoen som gjør at du kan være deg. Noen fyller den opp med fest, venner, og ulike sosiale settinger. Andre trenger tiden foran TV, bak en bok, under et teppe, på tur , alene , noen ganger.

Feil og prosesser.

Jeg kjenner en del mennesker som sier de er livredde for å gjøre feil. De bruker mye tid og energi på å unngå disse feilene. Ofte er de veldig organiserte. Du kan stole på dem. De sjekker og dobbeltsjekker at alt er rett, og de må (i alle fall slik jeg oppfatter det) sjelden eller aldri beklage tabber. De er og ganske slitne, fordi de hele tiden ser for seg katastrofer. Akkurat det kan jeg kjenne meg igjen i. Å oppdage at man har gjort en stor feil kan by på mange ubehageligheter. Som at noen ikke stoler på deg, blir sint, eller at du i verste fall ødelegger for andre. Det er aldri gøy.

Men å gjøre feil er noe vi alle gjør, noe som er et trekk ved å være menneske. Du kan ikke lære noe uten å av og til gjøre feil. Jeg husker godt tiden da jeg skrev masteroppgave. Jeg hadde fått en fantastisk tilbakemelding fra veilederen min på ett av kapitlene, og full av selvtillit gikk jeg løs på resten. Optimistisk som få leverte jeg utkast og ventet på dommen. Svaret ble dette: Du er ikke klar til å levere, dette holder ikke mål. Jeg hadde skrevet en tekst full av skrivefeil, med ufullstendige setninger og lite vitenskapelige formuleringer.

Jeg husker at jeg der og da ville gi opp alt. At jeg følte jeg overhodet ikke passet til å ta mastergrad. Alle de andre på studiet gjorde det så fantastisk bra, i alle fall i mitt hode. Det som skjedde videre var at jeg hadde en fin samtale med min far. Han har skrevet noen bøker, og visste selv hvordan det er å føle at man ikke kommer videre, og å få tilbakemelding på at det man gjør ikke er godt nok. Du har kanskje jobbet lenge, og langt mye tid og krefter i det du gjør, men det er ikke godt nok.

Historien min ender godt. Jeg leverte og fikk strålende karakterer. På muntlig klarte jeg å snakke meg opp en karakter.

Både i arbeidslivet, med vennskap etc. har jeg gjort feil. Det er aldri kjekt. Enkelte ganger faller jeg tilbake til gamle synder, som å ikke legge meg tidlig nok, mase for mye på folk, avbryte også videre. Andre ting prøver jeg å ta tak i og jobbe mer med.

De som er redde for å gjøre feil har min fulle sympati. Jeg hater også situasjoner der jeg har gjort tabben og må rette den opp. Jeg vil likevel påstå at jeg ikke er så redd for det. Kanskje fordi jeg ikke er redd for å se meg selv som en som hele tiden må lære, at det er mer enn nok feil man kan gjøre, og at det viktigste er hvordan man takler det etterpå.

Ingen unger som lærer å gå gir opp etter det første fallet. Barn skravler i vei og kan gjerne si “jeg gådde” og “jeg blidde”, uten at det hindrer dem i å fortsette å prate. Så når begynner vi egentlig å mene at vi ikke kan få prøve ut ting i verden? Når får vi mennesker for oss at alt vi gjør skal være riktig? Min strategi de gangene jeg har gjort noe feil pleier å være dette:

Bli ekstremt fortvilet og finne en god venn, eller et nært familiemedlem å snakke med. I denne fasten griner jeg lett, og føler meg generelt på bånn.

Deretter er det å ordne i tankene. Finne ut hva jeg kan gjøre anderledes. Prøve å finne gode løsninger videre, og innse at jeg ikke kan forutsi alle ting. I denne fasen er også venner uvurderlige som et kompass, hva stemmer og hva stemmer ikke?

TIl slutt er det å innse at jeg har gjort tabben, eventuelt unnskylde til dem det gjelder, og gå videre. Jeg vet jeg må bli flinkere til å forebygge, men det som så mye annet jobber jeg med hver dag.

Lappen og kløning

Lappen kommer jeg aldri til å klare. Jeg er miljøverner, lappen trenger jeg ikke. Jeg har ikke råd, så det er ikke noe poeng å tenke på det en gang. De fleste unnskyldninger, eller forklaringer har jeg brukt så lenge jeg har vært gammel nok til å kunne ta lappen. Sannheten er at jeg tenkte dette var noe jeg aldri kunne klare. De som kjenner meg litt vet at jeg har problemer med motorikk. Jeg kan se en ball komme susende mot meg og tenke at den må jeg gripe, men reagerer for langsomt. Å hoppe svingtau på barneskolen var nederlag på nederlag, enten fordi ungene nådeløst karakteriserte mine ferdigheter som elendige, eller de rett og slett ikke lot meg være med. 

Som voksen er dette noe jeg kan leve ok med. Jeg er snublefot på tur, Bambi på isen, og den som må ha en del innabords før hun entrer dansegulvet. Men å leve som kløne går fint, om man aksepterer at det er det man er, og omfavner det.  

Så var det lappen da. Jeg gikk noen runder med meg selv og fant ut at automatgir var det beste for meg. Det tok litt tid, og var forbundet med en del skam, men det handler om hva som funker for meg. Så var det kjøringen.  Den gikk bedre enn jeg hadde trodd. Men det hender at venstre blir høyre og høyre blir venstre. At jeg roter med skilt og rundkjøringer er et kapittel for seg. Men det går framover. Så om ikke noe annet lærer jeg at det jeg tror jeg ikke kan, kan jeg kanskje likevel. Utenom dette har jeg lært dette om meg selv i denne perioden:

  1. Det er mulig å bli stressa, få panikk og likevel gjøre ting rett.
  2. Det er ikke så farlig å kjøre feil, men selv en uten retningssans kan lære å navigere sånn noenlunde.
  3. Elever kan få en selvtillitsboost av å oppdage at læreren er elendig i noe de gode i.
  4. Du blir mer konsentrert, og bevisst på hvordan du lærer.
  5. Du blir en føljetong i vennegjengen og blant kollegaer (Har du kjørt opp nå?).

 

Jeg har tatt det rykk og napp, men jeg håper det nærmer seg nå. Når det gjelder de andre tingene så skal jeg ta tak i dem etterhvert. 

 

 

Det behagelige ekkokammeret

 

Det er viktig å ikke bare være i et ekkokammer sier de. Å aldri bli utfordret kan være farlig.  Om meningene dine alltid støttes opp av andre, og forsterkes, kan du få et feil bilde av verden . For plutselig tenker du at dine meninger er den eneste sannheten. Eller i verste fall: Du går i krigen for denne sannheten, og mener alle andre tar feil.

Ekkokammer er et behagelig rom. Det tar i mot deg med myke puter av like meninger, støttende ryggstø av bekreftelse, klapp på skulderen. Du er klok, du har helt rett!

Noen ganger når folk skriver “godt skrevet” om noe tenker jeg. Godt skrevet, eller jeg er helt enig? Jeg er i ditt ekkokammer, jeg blir ditt ekko.

I gresk mytologi har man myten om Narcissus. Han som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Ikke alle vet at han og hadde en beundrer,  Ekko. Hennes skjebne var å ikke ha en egen stemme. Hun måtte låne andres stemme for å si noe. Så derfor var hun tvunget til å gå gjennom livet, uten å selv kunne formulere det hun mente.

Det finnes en del Ekkoer  i verden. Folk som bare snakker når andre har sagt noe. Ivar Aasen sier det slik: “og når den eine då  gjerer rop, så ropar sidan den heile hop”.

Så hva skjer om noen sier i mot meningene som dominerer? Hva skjer om en du er god venn med mener det stikk motsatte enn deg?

Min venninne C har en del meninger jeg ikke deler. Hun har ganske verdikonservative  meninger.  Vi har hatt flere diskusjoner, både om abort, flyktningepolitikk og homofiles rett til å gifte seg i kirken. Vi har og diskutert søndagsåpne butikker (hun er for, jeg er mot), og en del annet.

Flere ganger har jeg stoppet diskusjonen, jeg orker ikke nå, sier jeg. Vil ikke bli mer provosert, orker ikke holdningene. Litt etter litt har jeg likevel sett at dette vennskapet gir meg noe. At dette er en venn jeg ikke vil gi slipp på. Fordi hun alltid er der. Da jeg ganske seint på natten hadde behov for å gå ut og bare prate, etter en opprivende krangel, så kom hun med bil. Alt var stengt og vi satt bare ute i bilen, mens jeg gråt. Hun tåler at jeg blir sint, og til og med skriker til henne, og jeg tåler det samme fra henne. Men vi avslutter alltid med å bekrefte at vi er venner og glad i hverandre.

Vi er to mennesker som ser verden litt ulikt men likevel kan møte hverandre. Å diskutere med C har lært meg mye. Plutselig er jeg mer kritisk til hva enkelte av mine meningsfeller påstår. Jeg ser at en sak sjelden eller aldri ikke kan problematiseres, at ikke alt kan gjøres enkelt. At vi fremdeles kan være venner og ville hverandre det beste uten å gå vekk fra standpunktene våre.

Så mitt tips er. Bli venn eller kjent med noen som mener noe annet enn deg. Kjenn på frustrasjonen, på at du noen ganger helst vil filleriste vedkommende, men stå i det. Kom med dine argumenter og hør på den andre. Var det noe hun sa du ikke hadde tenkt på? Eller var det bare tull. Jeg har ikkie skiftet mening etter slike diskusjoner, men blitt styrket mer i det jeg tror på. For selv om ekkokammeret er et behagelig rom, er det og et rom som kan gjøre oss sløve, og som kan gjøre oss mindre tolerante.